NRK Radio: «2000 dager på romaskinen»

Journalist: For noen betyr trening mer enn for andre. For litt over en uke siden nådde Torbjørn Laundal 2000 dager på romaskinen. Altså: han har ikke skulket én eneste dag med trening de siste fem og et halvt årene med roing.

(Lyden av romaskin)

Journalist: Dette er lyden av ei romaskin som går for fullt. Her trykkes det ordentlig til. Jeg tror vi må stoppe deg litt her, Torbjørn Laundal. Du ror og ror – og det har du gjort sammenhengende i over 2000 dager. Hvorfor det?

Torbjørn: Ja, det stemmer. Dette handler ikke om å være ekstrem, men om en veldig stor takknemlighet for at jeg fortsatt kan være i bevegelse. Jeg lever med MS, og for meg er dette min viktigste daglige medisin.

Journalist: Det høres jo ganske ekstremt ut å ha rodd 2000 dager på rad.

Torbjørn: Ja, jeg skjønner at det kan høres litt vilt ut, men for meg er det faktisk det motsatte. Det er noe av det mest stabile jeg har i livet mitt – det har blitt en rutine.

Journalist: Hvordan fungerer dette? Du bruker energi, men du sa til meg at du får energi av å bruke energi.

Torbjørn: Ja, det høres nesten ut som et pyramidespill. Men for meg, med MS, er det faktisk fysisk aktivitet som gir meg energi – og gjerne hard fysisk aktivitet. Det er litt merkelig: jeg må bruke masse for å få mer. Jeg kan sette meg på romaskinen helt ødelagt, men kommer alltid ut bedre på andre siden.

Journalist: Så trening fungerer som en slags medisin for deg?

Torbjørn: Ja. Jeg går selvfølgelig på vanlige MS-medisiner – det er grunnmuren i huset mitt. Men så bygger jeg gode vegger med regelmessig fysisk aktivitet og gode rutiner i hverdagen.

Journalist: Er dette noe andre med MS også bør begynne med?

Torbjørn: Absolutt. Før ble MS-pasienter ofte anbefalt å ta det med ro, men sånn er det heldigvis ikke lenger. Vi anbefales å være fysisk aktive, men det er ekstremt viktig med personlig tilpasning. Ikke hopp på et opplegg som mitt med samme volum – begynn i det små og bygg stein på stein.

Journalist: Du har ikke alltid hatt denne tilnærmingen. Du ignorerte sykdommen litt i starten?

Torbjørn: Ja. De første 10–11 årene fulgte jeg medisinsk oppfølging og behandling, men ga egentlig MS lite oppmerksomhet i hverdagen. Det var dumt – jeg ga meg selv ikke de verktøyene jeg trengte for å leve godt med dette.

Journalist: Hvordan preger sykdommen deg i dag?

Torbjørn: Primært på to måter. Den ene er ekstrem fatigue – total utmattelse. Jeg våkner nesten fyllesyk hver dag, og da må jeg komme i gang med trening for å “våkne”. Den andre er det kognitive – særlig konsentrasjon.

Journalist: Og roingen hjelper deg der også?

Torbjørn: Ja, og det er det som er så sprøtt. Jeg kan gå på maskinen helt ødelagt og nesten karre meg opp på setet. Men når jeg får opp pulsen og er ferdig, så er hodet mitt klart. Da er jeg ofte i min beste mentale tilstand tidlig på dagen.

Journalist: Det må ha vært fantastisk å finne ut av at dette funker?

Torbjørn: Ja, det kan man trygt si. Det var en åpenbaring – og det er derfor jeg kaller det min viktigste daglige medisin.

Journalist: Blir det 2000 nye dager nå?

Torbjørn: Ja, helt klart. Jeg holder på så lenge jeg kan.

Host/Reporter: For some people, training means more than for others. A little over a week ago, Torbjørn Laundal reached 2,000 days on the rowing machine — not skipping a single day for the last five and a half years.

(Sound of the rowing machine)

Host/Reporter: That’s the sound of a rowing machine going full steam. We should probably stop you for a second, Torbjørn. You’ve been rowing — day after day — for more than 2,000 consecutive days. Why?

Torbjørn: That’s right. This isn’t about being “extreme.” It’s really about gratitude — gratitude that I can still move. I live with MS, and for me this is my most important daily medicine.

Host/Reporter: Rowing 2,000 days in a row sounds pretty extreme.

Torbjørn: I get why it sounds wild, but for me it’s actually the opposite. It’s one of the most stable things in my life. It has become a routine.

Host/Reporter: How does it work? You spend energy — but you told me you actually gain energy by using energy.

Torbjørn: Yeah, it almost sounds like a pyramid scheme. But with my MS, the one thing that gives me energy is physical activity — preferably hard physical activity. It’s strange: I have to spend a lot to get more back. I can sit down on the rowing machine completely drained, and I always come out better on the other side.

Host/Reporter: So training works like a kind of medicine for you?

Torbjørn: Exactly. Of course I’m on standard MS medication — that’s the foundation of the house. But then I build strong “walls” with regular exercise and solid daily routines.

Host/Reporter: Is this something other people with MS should do too?

Torbjørn: Absolutely. Years ago, people with MS were often told to take it easy, but that’s not the advice anymore. We’re encouraged to be physically active — but it has to be individually adapted. Don’t copy my volume. Start small and build step by step.

Host/Reporter: You haven’t always approached MS like this. You told me you kind of ignored it in the beginning.

Torbjørn: I did. For the first 10–11 years after diagnosis, I followed medical treatment and checkups — but I gave MS very little attention in everyday life. That wasn’t smart. I didn’t give myself the tools I needed to live well with it.

Host/Reporter: How does MS affect you today?

Torbjørn: Mainly in two ways. First: extreme fatigue — total exhaustion. I wake up feeling almost hungover every day, and I need to get moving to “wake up.” Second: cognitive stuff, especially focus and concentration.

Host/Reporter: And rowing helps with that too?

Torbjørn: Yes — and that’s the crazy part. I can start a session completely wrecked, barely able to get onto the seat. But once I’m done and my heart rate is up, my head becomes clear. Often that’s when I’m mentally at my best — early in the day.

Host/Reporter: That must have been incredible to discover.

Torbjørn: It really was. It was an eye-opener — and that’s why I call it my most important daily medicine.

Host/Reporter: So… another 2,000 days?

Torbjørn: Yes. I’ll keep going for as long as I can.